En regnfull "vinterdag" i desember satt jeg på bussen til Stavanger. "Du var dum nok til å ta bussen når det går tog hver halvtime som går mye fortere og som er mer miljøvennlige med tanke på at en reise med bussdieselen skaper mer karbonmonoksid enn en biltur til Roma og..%", tenker vel du. Jeg liker å ta bussen. Den gir meg ro og fred og jeg kommer i kontakt med den vanlige mannen i gata. Liker jeg å tro. Men denne bussturen skulle vise seg å være meget, meget spesiell.
Jeg satt på bussetet med ipod i øret(dvs. øretelefoner men ikke heng deg opp i alt), mobil i hånden og alt tilbehør som hører en god, norsk ungdom til. Det første som steg inn på bussen var en fargerik kar med linklær og grått hår ned til like over rumpen. Han hadde også runde briller på seg for å sette prikken over i-en og kaste flower power-vibber over alle bussetene. Etter det kom en svært overvektig mann inn i bussen. Han hadde antakeligvis gått i regnet et par døgn og luktet hund. Han satte seg selvsagt på siden av meg og snakket med seg selv. Dette var uvanlig tenkte jeg. Etter en fem minutter stoppet bussen igjen. En svært høy mann steg inn, smilende og trallende. Det gikk opp for meg at han hadde damehansker og veske på seg, i tillegg til elegante håndleddbevegelser idet han spaserte inn. "Oi, en homofil gammel mann", tenkte jeg. Han satte seg ved siden av meg. Han hadde pupper. Javel. Men han var så godt som skallet og 2 meter høy. Jeg vet sannelig ikke, kjære leser. Hvilket kjønn det var som satt ved siden av meg forblir et mysterium. Hjelp. Bussen stanset igjen. Hyperventilering. En asiatisk mann på en meter steg inn. Det så ut som han kom rett fra Vietnamkrigen. Og han satte seg ved siden av meg. I tillegg hadde han Jahn Teigen-hender(les: leddgikt) og satt og knakk alle leddene, noe som ble filmmusikken til denne bisarre stund.
Mennesker er rare. Og litt søte.